Vinteruka 2009

*kremt, vi later som om bloggen har vært ødelagt i et halv år, for nå er bloggingen igang igjen*

Flere bilder ligger i galleriet borderen.com

Forrige uke var det tur-uke for alle linjer på skolen. Det ble satt opp ulike turopplegg med veileder for både de som ikke liker å gå på ski, og ulike muligheter for de som kunne tenke seg en lengre skitur. Allikevel valgte jeg og 3 andre å legge ut på en egen ekspedisjon som var en del lenger enn alle de organiserte turoppleggene. Dessuten er det moro å klare seg på egenhånd i ukjente områder med kart og kompass.

5 spreke gutter valgte å gå hele den norsk-russiske grensen som er på 196 km i luftlinje, + at det er vanskelig terreng store deler av veien. Kun 2 av disse guttene klarte å fullføre grensemarsjen (på kun 6 dager!), de andre hadde blitt dehydrert og besvimt og lignende.

Turen jeg la ut på gikk i Pasvikdalen fra koie og koie (åpne koier). Mandagen ble vi kjørt til vaggatem i 12-tida. Det er ganske vanskelig å orientere seg i Pasvikdalen fordi alt fort ser veldig likt ut. Vi hadde med en GPS som viste koordinatene vi stod på, men når scooter-løypene på kartet ikke stemte helt med de virkelige løpene ble det en del snuing og leting etter riktig spor og koiene. Amira hadde dessuten så tung pulk med fellesutstyr og mat at jeg så vidt kunne rikke den, så hun var faktisk ganske sliten etter den korte turen (hun hadde ikke så god teknikk den første dagen, siden hun aldri har dratt pulk før). Det gjorde at vi måtte slå oss til ro ved en koie vi egentlig hadde tenkt å hoppe over første dagen. Det var for øvrig den fineste koia vi var innom på turen, så det var ikke noen stor tabbe!

Den første koia vi sov i het Høvasskoia og lå idyllisk til ved en flott, grunn fiskeelv med litt åpent vann, så vi slapp å smelte snø. Den var liten (2 senger), men veldig fin. Det var skikkelig ruskevær når vi fant koia, men etter en halvtimes tid kom sola frem igjen og vi fikk med oss solnedgangen før vi stablet oss inn i den vesle koia og stelte i stand et staselig hare-måltid. Hara var skutt av Sindre, en elev på jakt- og fiskelinja. Dermed var også pulken noen kg lettere til neste dag.

Dagen etter var det stålende vær og skyfri himmel. Vi gikk med god fart 6-7 km og tok en liten ”vann og kvikk lunsj”-pause ved føllevannskoia (der vi egentlig hadde tenkt å komme oss første dagen), før vi rasket på videre. I 2-tida tok en god pause på finskegrensa og brant et lite tyribål vi kunne grille de tørre brødskivene våre på, og smelte litt mer snø til drikkevann. Videre bar det opp på Pasviks høyeste fjell, Haggelklumpen. Innen dette hadde vi fått skikkelig ruskevær med haggel og sludd om hverandre og blåste vannrett fra vest. Ragnhild (fra hundelinja), Amira og jeg dyttet og dro pulken til topps, mens Magnus og Sindre kjempet seg selv opp . På toppen ble det en mindre behagelig vann-pause før vi suste nedover på andre siden (dvs, jeg måtte holde igjen pulken fordi Amira sank nedi snøen og ble overkjørt av pulken).

Etter noen flere timer med bedre pågangsmot ble snøværet tettere og det ble raskt mørkt. Amira var fryktelig sliten (men motivert til tusen! Hun vil så gjerne fyke av gårde og av veldig stolt med pulken, men det ble litt for tungt!), så jeg hjalp henne å trekke pulken hele veien ved å feste et tau til hoftebeltet på sekken. Det ble veeeldig tungt for korsryggen etter hvert og var både sliten og bekymret for om vi fant frem. Da jeg gikk langt bak de andre og småsippa for meg selv fikk jeg endelig høre gledesrop et stykke foran meg. Lerkevannskoia var funnet! Det var en bitte liten koie med 2x 1,5 senger, men det var ufattelig deilig å komme seg inn og så full varme etter bare 10-15 minutter. Inne i koia ble det god stemning med karbonader og pasta og kortspill utover kvelden, mens Yippie og Amira lå mette og slitne under bordet (som var det eneste stedet de hadde plass).

Neste morgen var det igjen skyfri himmel og mildvær. Vi hadde egentlig tenkt å gå ned på Store Spurvevantnet, men det gikk ingen scootersåle/løype ned dit og snøen var alt for dyp for hundene, så da fulgte vi heller grensa oppover mot Vestkoia (hvor vi skulle spise lunsj), som ligger nord for Store Oksevann. Etter en stund kom vi opp på en høyde og fikk se rett ned på Store Oksevann. Da fikk vi veldig lyst til og bare kjøre rett utfor på kompasskurs og på den måten hoppe over Vestkoia og dra rett til Oksevannskoia, som visstnok skulle være veldig koselig. Pulken var blitt mye lettere nå, så hvis Amira gikk i skisporet etter alle oss fire, så klarte hun greit å komme seg frem i løssnøen. Dessuten var det uvær på vei, så det gjaldt å spare tid. Det var snø som innimellom rakk opp til livet, men vi kom oss frem og ned til Oksevannet etter en stund. Vi var så heldige at det kjørte en scooter på vannet akkurat når vi kom ned dit (det eneste mennesket uten om oss som vi så på turen), slik at vi fikk løper! I det samme var uværet nådd oss, så sporene var umulig å finne igjen etter en halvtimes-tid.

Etter et par timer i kraftig vind på vannet løste det seg opp og vi fikk sol de siste 5 kilometerne opp til Oksevannskoia. Dette var en urgammel og 70’talls-pyntet koie som var større enn de andre vi hadde vært på. Hver var det nemlig ikke bare et kvadratisk rom, men det var vindfang og større plass inne. Den var ikke så godt isolert, så den var litt vanskeligere å få varm (de andre koiene var varme etter bare noen få minutter), så lykken var usannsynelig stor når vi fant et par med tøfler til hver av oss på koia!

Siste dag var det blitt noen få grader kaldere, men himmelen var like blå. En motivert gjeng satte av gårde klokka 9 og med gode ski og godt føre suste vi av gårde mot Bamsekrafthytta, der det hadde vært en arrangert tur og vi håpet på å møte noen kjente fjes vi kunne ta følge med fra parkeringsplassen på Skogfoss. Igjen stemte ikke løypene på kartet med løypene ute, så det ble en skikkelig omvei (en mil ca) før vi fant frem til hytta der vi møtte en lærer på scooter som sistemann ut fra Bamsekrafthytta. Da var det bare en mil igjen å gå før vi kunne kaste oss inn i minibussen og ble kjørt tilbake til skolen.